Fiffi og vennene hennes tar seg stadig vekk en tur med den gamle playmobilen min hjemme hos oss.
I dag har jeg og noen venninner vært på kafé i byen. Vi var syv damer med fem vanlige barnevogner og én tvillingvogn. En kan godt si at det var trangt og koselig midt i lunsjrushet, men vi fikk stavret oss rundt to små kafébord. De minste babyene sov søtt i vognene sine og de største babyene satt i høystoler.
Det er typisk at det blir litt surrete med bestillingene når det er mange som skal ha mat på én gang. Av de av oss som bestilte baguetter var det noen som skulle ha uten løk, noen uten tomat, noen med fint brød, noen med grovt, noen skulle ha den oppvarmet osv. Helt vanlige bestillinger fra damer med barnevogn med andre ord. Litt irritasjon å merke hos de ansatte da vi sendte tilbake den ene baguetten etter den andre fordi den som skulle være uten løk var med løk, uten tomat kom med tomat, den fine baguetten som var bestilt varm kom med grovt brød og var kald. Jeg kan fortsette, men dere tar poenget.
Etter hvert satt vi der iallefall, med riktig mat, og koste oss. Helt til plutselig, og uten forvarsel, en av kjøkkenpersonalet kom hufsende mot oss med stor frustrasjon lysende som en fyrlykt ut av seg. Hun smelte av mot oss at vi måtte se og flytte barnevognene et annet sted, for de sperret veien inn til serviettlageret deres, og hun skulle hente servietter nå, og hva tenker de andre som satt og spiste ved siden av oss om at barnevognene våre sperret for dem??? Nei, det var ikke noe problem for de tre hyggelige mennene som satt der, mente de selv iallefall. Men det ville ikke den frustrerte kjøkkendamen høre noe av. Så vi flyttet på oss og klemte oss sammen så godt som vi bare kunne, helt paffe alle sammen av kjøkkendamens utblåsning.
Jeg fortalte om episoden til Mannen i telefonen etterpå, og han lurte på om ikke noen av oss hadde sagt i fra til henne? Joda, jeg sa ifra jeg! Inni meg. Etter at hun hadde gått.
Er det ikke typisk? Alle ord og vendinger som hadde passet å si til denne frustrerte kjøkkendamen raste gjennom hodet mitt etterpå, men da var det jo for sent å si det, for da hadde hun forsvunnet inn igjen på kjøkkenet sitt. Men jeg kunne ha tenkt meg å si at vi selvfølgelig kunne finne en løsning på alle de barnevognene om hun bare kunne snakke til oss, betalende kunder på lik linje med de andre i kaféen, med en litt mer høflig og hyggelig tone.
Jeg skjønner jo at det kan være litt slitsomt både for folk som jobber på slike steder, og folk som spiser der, at det myldrer av små barn og barnevogner. Jeg er faktisk ikke så veldig ofte på kafé, nettopp av den grunn at det på de fleste steder er fryktelig trangt for oss med barnevogn. Men jeg akter ikke å holde meg hjemme heller, bare for å skåne dem som lett blir frustrerte over slike ting. Barnevogner på kafé har nok kommet for å bli (dessverre vil noen kanskje si), så da hadde det jo vært supert hvis noen av kaféene i byen ville lagt bedre til rette for dem i lokalene sine. Så ville kanskje frustrasjonsnivået senkes et par hakk både for den ene og den andre. Litt ønsketenkning fra min side.
Ha en god kveld!
♥
