søndag 5. september 2010

Et ærlig innlegg

Det å bygge hus er et fantastisk privilegium. Jeg føler meg heldig som snart skal få flytte inn i det som har blitt drømmehuset vårt. For det er ikke til å stikke under en stol at husbygging er en øvelse i kompromiss. Det kan være mange ting man kanskje har sett for seg som ikke er mulig å få til av ulike årsaker. Så hvis du hadde spurt meg for tre år siden om dette huset vi nå har bygd er drømmehuset mitt, så hadde jeg muligens svart "nja"... 

Underveis i tegne- og etterhvert byggeprosessen, så har jeg innsett at det faktisk ikke er mulig at ALLE rom i hele huset er gigasvære, at den fremtidige garasjen er enorm med masse bodplass, at hagen er en park med badebasseng og lysthus under et eldgammelt piletre, at det er en vakker allé opp mot huset, at det er en svalgang foran inngangspartiet med en ekte amerikansk hammock hengende, at det er en sti nedover veien som fører til en helt privat badeplass ved sjøen... Ja, alle disse tingene har jeg drømt om at drømmehuset mitt skulle inneholde. Men når virkeligheten har kommet og banket meg i hodet underveis i byggeprosessen vår, så har det huset vi snart skal flytte inn i vokst seg inn i mitt hjerte og blitt mitt nye drømmehjem.

Nå er det snart ett år siden vi begynte gravingen på tomta og to år siden vi begynte å tegne på huset. To år med tenking, planlegging, forkasting av idéer, skaping av nye idéer, leting på nettet etter den perfekte løsningen på ditt og datt, kommunikasjon både av den bedre og den dårligere varianten med ulike håndverkere og leverandører osv. To år der vi har satt resten av livet litt på vent fordi vi har fått muligheten til å bygge et drømmehjem for familien vår.

Da egeninnsatsen vår begynte tidligere i sommer var jeg fullstendig forberedt på at det kom til å bli mye jobbing og lite sosialt. Men jeg tror egentlig ikke at jeg var så forberedt på hvor tungt det ville føles som det jeg trodde til å begynne med. Selv om jeg har fått jobbe mye borte på huset jeg også, så har Mannen gjort en helt formidabel innsats. Han hadde seks uker fri fra jobb i sommer der han jobbet på huset 12-16 timer hver dag. Det vil si, ingen ferie på han. I tillegg til det har han det siste året i lange perioder reist bort på huset etter jobb og vært der til langt på kveld. Alt for at vi skulle kunne spare penger ved å gjøre noe av jobben selv, slik at vi kunne få mulighet til å bo slik vi skal bo. Alt for at vi skal kunne flytte inn i drømmehuset vårt nå om litt over en uke. Han er min helt!


Det at han har vært så mye vekke hjemmefra spesielt det siste halvåret betyr jo også at jeg har måttet være desto mer hjemme og passe barna våre. Jeg var veldig klar over at det ville bli sånn, og innstilt på at det skulle gå bra å være mye alene med barna. Men jeg er lei meg for å si at det ikke har vært så enkelt likevel. Jeg har en ny respekt for alenemødre og alenefedre etter denne perioden, det er helt sikkert! 


Jeg hadde aldri trodd at jeg noensinne kom til å bli lei av mine egne barn. Men den følelsen har jeg kjent på mange ganger i det siste. Og jeg syns det er trist å tenke på det, men det er det som er sannheten. Tålmodigheten min strekker ikke til, og jeg kjenner meg ofte tom og sliten. Det var jeg egentlig forberedt på da vi satte i gang. Jeg visste at det ville bli tungt å måtte være alene om å lage mat, handle inn det vi trenger med barna på slep, reise steder og finne på ting med dem, men likevel være alene om å gjøre det, ha kveldsstell og legge barna hver kveld, og prøve å forklare så godt jeg kan at pappa ikke kunne være her og si god natt fordi han jobber for at huset vårt skal bli drømmehjemmet vi snart kan flytte inn i. Det jeg ikke var forberedt på var den kvalmende, utmattende følelsen av å være lei av å være mor. Ja, jeg skammer meg faktisk over det når jeg innrømmer det så tydelig her, og vurderer om jeg skal slette alt jeg hittil har skrevet. Men jeg ønsker egentlig å komme med et ærlig innlegg om at ikke alt her i livet går på skinner. Ikke hos jordbærpiken iallefall.



Når jeg har hatt det tungt og kjent at jeg trenger ny inspirasjon, så har det ofte hjulpet å lese om andres erfaringer, andres glede over livet, få litt nye perspektiv igjen. En av mine favorittblogger, Enjoying the Small Things, får meg alltid i godt humør, bare fordi hun er så flink til å omfavne livet sitt, familien sin, vennene sine. Hun tar fantastiske bilder og er en stor inspirasjonskilde på mange måter for meg. Måten hun skriver og tar bilder på, viser meg hvor mye kjærlighet hun har for livet. Og det får meg til å ville bli et bedre menneske, en bedre kone, en bedre venn, en bedre MOR. For jeg elsker disse to skjønningene så dypt og så høyt som ingen kan beskrive, og det er ingenting jeg heller vil enn å være den beste mamma jeg kan være for dem. Og når jeg sitter her og tørker tårer fordi disse bildene får hjertet mitt til å svømme over av gode følelser, så vet jeg at livet ikke kunne blitt bedre enn dette. 

40 kommentarer:

Ellemell sa...

jeg blir rørt over ditt ærlige innlegg. Og synes du er modig!

klart alle blir lei. ingen er perfekte!

og din tanke er fri:)

du har gitt masse av deg selv, og nå får du masse tilbake! tenk på den fantastiske følelsen!
Jeg synes du er superflink!

både du og mannen!

litt lang kommentar her nå kanskje. men jeg er så utrolig glad i bloggen din, og synes det er så spennende med drømmehjemmet deres- skulle gjerne ha sett det live!:)

stå på den siste uka!
klem ellemell

Potrinas Potlerier sa...

Utrolig vakkert og ærlig innlegg, syns du er modig og tøff som skriver et sånt innlegg.. For det er virkeligheten for de fleste - og med at du skriver at du ikke er perfekt gjør deg til verdens beste mamma til dine små i mine øyner.

God klem til deg, snart kommer tiden du bare skal nyte!!

Jannes lille sted sa...

Hei:)
Så tøff du er som tør skrive så ærlig her inne. Det er virkelig flott.

Jeg kjenner så godt på hvordan du føler det. Min kjære jobber på huset vårt hver dag, og har gjort det hele sommeren. Det er en utfordring med en liten gutt på nå 8 mnd, og det er mange ganger jeg rett og slett er drit lei, og bare ville gjort noe annet.
Men jeg tenker at det er lov å føle, og tenke slik innimellom. Ingen er perfekte og kommer heller ikke til å bli det. Alle dager er ikke like gode, og noen ganger er man bare lei og trist. Og det er lov å kjenne på de følelsene også. Så er det ekstra godt å samtidig skjønne at man elsker disse barna mer enn noe annet, og mer enn du noengang kunne forsestille deg. Fantastisk

Klem JM

Emmas Verden sa...

sender deg en god klem..og gleder meg til å se bilder fra drømmehuset når dere har flytta inn.. :))
ha ei fin uke!!
klem Anne♥

Ramme alvor sa...

Jepp, sånn er livet. Har sjølv nett bygd hus og alt er kompromi og økonomi :) Men huset vert herleg å bu i og om nokre månader er alt dette gløymt og de kjem til kose deko verre...kvar einaste dag!!!

Lukka til!

Anonym sa...

Hei!

Takk, takk ,takk!
Er i samme situasjon som deg, utrolig sliten.
Det var akkurat dette innlegget jeg trengte før jeg tar fatt på en ny tøff uke!

Husbyggende trebarnsmor

Har en drøm... sa...

Kjære deg, nå fikk jeg klump i halsen selv ♥ Det var både godt og vondt og lese... godt fordi det du skriver likegjerne kunne vært skrevet av meg, og dermed vet jeg at det ikke bare er jeg som føler slik noen ganger... og vondt fordi jeg vet hvor vondt det er og ha slike tanker!
Er veldig glad for at du valgte og poste dette innlegget, tror det er flere i denne "bloggifiserte verden" her inne syns det:) Vi har det liksom med og skrive om de gode dagene, poste de lekreste bilder og fremstille oss som meget vellykkede:) Godt og høre at til og med Jordbærpiken kan ha slike "dårlige" dager... Takk for at du delte!

Og vet du hva, jeg tror det er godt og kjenne på denne typen følelser, godt og være litt lei av barna sine, mannen sin, drømmen sin innimellom, det får oss bare til og tenke ekstra over hvor glade vi egentlig er i dem alle! Og det er helt normale tanker, de fleste har det slik innimellom:)

Så kjære deg, legg deg med godt hjerte og gode tanker i kveld... tenk på hvor glad du er i barna og hvor glade de er i deg og så heldige de er som har en så god mamma ♥

Mange klemmer fra Line

Anonym sa...

Hei !
Du er den perfekte mor, for du våger å være ærlig.

Pink lady sa...

Utrolig rørende! Sitter med tårer i øynene etter å ha lest dette innlegget. Husk at du også har gjort en formidabel innsats denne tiden, med å passe barn og holde orden på alt mulig i hverdagslivet deres. slik at din mann kunne få legge ned all den arbeidstiden han har gjort på huset. dette lasset har dere dratt sammen, og dere vil nyte godt av det resten av livet:)

Varme klemmer fra Pink Lady

Elisabeth, innerst i veien sa...

Kjære deg. Husbygging er et utrolig slitsom prosjekt, har jeg forstått. Og når dere valgte å gjøre så mye selv så er det ikke rart at dere alle sammen er slitne. Jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i det du beskriver med å være sliten og utålmodig med barna. Det er ingen som tror at du elsker dem noe mindre for det. Vi er ikke supermennesker, selv ikke de som kan virke sånn utad. Gled dere over det nye huset, det må være en deilig og spesiell følelse å kunne sitte i deres nye hjem og vite hvor mye innsats dere har lagt i det. ☺

Karin sa...

Hei,takk for et flott å ærlig innlegg. Vet du hva,jeg tror ikke du er alene om å tenke det der altså...Jeg har ikke barn men kan tenke meg hvor sliten man blir av å gå alene med barn dagen lang. Jeg beundrer også alenemødre-og fedre. Stor jordbærhilsen fra meg til deg

Tomines hjem sa...

Søteste lille jordbær!! Som du vet har vi akkurat kommet oss gjennom husbyggingen.. Vi er i mål! Her har vi bygget, og her skal vi bo!!! Men; jeg gjør det aldri igjen!!! Aldri!!! Vi gjorde alt selv innvenndig.. Tapet, gulv, malte og listet.. Familie har hjulpet, men hverdagen måtte vi selvsagt takle selv,,, og den ER tøff... Selv uten å bygge hus!!! Det eneste jeg tenker nå.. Når jeg har lest ditt innlegg... Det er jo; for en fantastisk mor du er!! Fordi du ikke har akkurat den energi og styrke du vanligvis utviser i ditt rede nå, tror du og føler du at du ikke strekker til.. Fordi dine barn er vandt til mer... Men ikke tenk sånn... De har DEG og verdens flinkeste pappa, som bygger nytt rede.. Til alle dere... Og derfor må livet bli litt på halv 12... Men jeg lover deg... JEG LOVER deg lille jordbær.. Den dagen dere sitter i nytt hus.. Da er båndene sterkere og gledens større... For da vet dere alle: DERE klarte det!!!! Alle gode tanker til deg!!! Jeg vet du trenger det!!!!! Stoooooor klem til deg... Som har verdens tøffeste jobb: være mamma!!

Havets Datter sa...

Nå sitter jeg å tørker tårer!
Jeg syns også du er tøff som tør være så ærlig.. og det er FLOTT at du er det! Jeg skal innrømme at den følelsen har jeg kjent på mange ganger - enda jeg ikke bygger hus (foreløpig)! Det er som Tomines hjem sier over her: Hverdagen er tøff - selv uten å bygge hus! Men du verden så uendelig glad jeg er i barna mine selv om den snikende følelsen kommer i blandt!!

Dere har vært utrolig flinke!! Stå på - dere er SNART i mål...og da kan dere bare nyyyyte ;)

STOR knuseKlem til deg!!

Mona Christin sa...

Veien mot drømmehuset er tøff og du er modig som tør å sette ord på det.

Snart er dere ferdig og da håper jeg hverdagen normaliserer seg igjen.

Klem Mona C

svimelaura sa...

Heia deg!!!! Tenk at det går an å bli lei sine egne barn, og tenk at det ikke finnes en eneste mor som ikke har kjent på nettopp det. Da er det så greit å høre at man ikke er den eneste!

Men det er ikke tankene dine som definerer deg som mor. Ekte kjærlighet består i hva du gjør og hva du har gjort de siste to årene. Det er der du beviser hva du føler for dem du er glad i.

Heier på dere alle sammen!

Monika sa...

Heisan vennen ;)
alle har lov til å være lei og sliten -- alle har lov til å ønske seg heit borte vekk, men så kommer den kjærligheten til dei rundt oss som holder oss oppe -- og du har mange å være gla i rundt deg ;)

og snart flytter dere jo inn i ny huset og ting roer seg ned ..


MEN har du lyst / trenger å lade noen batteri er du og dine skjønne barn velkommen hit inn på fjellet vårt ;)
gå ein tur, hilse på dyra, nyte naturen

Smil fra monika

FruLisa sa...

Takk for at du deler.

Jeg vet akkurat hva du tenker og føler. I det siste året jobbet mannen i Oslo 3 dager i uka mens barna og jeg var i Gudbrandsdalen. Fredagen og lørdagen jobbet han stort sett på huset vi renoverer. Jeg vet at det går ann å bli lei og tom av sine egne barn. Det er en vond følelse, fordi man skal jo ha det så koselig hele tida sammen med dem. Man skal bake boller og ha kreativ lek. Men det er ikke slik. Det er slitsomt å "serve" 3 barn til alle døgnets tider, dekke alle behov, sette grenser og få den "daglige driften" av en heim å gå rundt. Iallefall alene. ALL ære til aleneforeldre!

Dessuten har vi mammaer et spesielt hjerte/hjerne som gjør at vi krever så mye av oss selv. Vi ønsker at alt skal være perfekt og riktig. Det er iallefall utmattende for meg.

Det er godt å lese at det ikke er roserødt i andre hjem heller. Det kan faktisk være godt å tenke på når det blåser som verst - at det er storm og ikke solskinn hos andre også.

Igjen - takk for at du delte. Og god tur inn i det nye huset. Jeg sier forresten noen ganger til Husbonden at jeg lurer på hvor mange som flytter inn i huset vårt, innimellom kjennes det ikke ut som det blir sammen;-) Men det blir det jo:-)

Klem Lisa

AM sa...

Jeg har hverken barn eller et boligbyggeprosjekt på gang, men jeg vil bare si at jeg synes det er utrolig bra at du er ærlig! Det er ikke alle som tør å skrive om dette, og som kun presenterer den sukkersøte siden... Stå på, jeg synes dere er kjempeflinke!!

Kikki sa...

Så fint og ærlig du skriver! Du trenger ikke skamme deg over hvordan du føler det! Jeg skjønner veldig godt følelsene dine, jeg har det sånn selv innimellom, og jeg tror alle kjenner på det samme av og til. Veldig oppløftende og inspirerende at du tør å dele det du føler - bra at du ikke slettet det du hadde skrevet!

Med to tette smårollinger her i huset (1,5 år mellom) har det vært mye å gjøre de siste månedene - og det er i blant veldig godt å kunne overlate ansvaret til pappa, og bare få en pause og litt avstand innimellom. All ære til aleneforeldre - jeg bøyer meg i støvet for de!

Masse lykke til med innspurten til innflyttingen!

Karma sa...

:) Jeg tror mange har vært i dine sko. Det er ikke alle som ånder og lever for livet i seg selv... Mange prøver å få livet til å se ut som et glansbilde der alle smiler hele tiden og "alt er bare helt fantastisk"... Sånn er det bare ikke. Tror man må prøve å se gleden i de små tingene, lagre de i hjertet og ta de frem når ting går litt trått. Uten nedturer kommer ingen oppturer.

Herlig ærlighet!

Klem Kaja:)

Heims lille verdenshjørne sa...

Du er vel søt:):):) Nydelig og rørende innlegg!

Vigdis ♥ sa...

Takk for et ærlig innlegg. Og takk for at du tør. Jeg sitter her med klump i halsen og en tåre i øyekroken. Det er langt mellom de virkelige hjertesukkene i denne kanten av bloggverden. Det har lett for å bli veldig mye sukkertøy og ballonger, og da er det bra at noen faktisk får deg til å stoppe opp og tenke. Jeg kjenner meg mer eller mindre igjen i din situasjon. Mens jeg var gravid, startet mannen min opp med egen butikk. Det var et tog han måtte hoppe på, fordi det samme toget nok ikke ville komme forbi flere ganger. Vi flyttet, og det tok tid å finne hus. Så vi flyttet inn i et hus vi leide da prinsessa var en og en halv måned. Etter det har vi kjøpt og pusset opp hus, flyttet ut og inn, og jeg har begynt å jobbe igjen. Fortsatt jobber mannen min mer eller mindre hele dagen. Nå er prinsessa vår snart to år, og jeg har vært veldig mye alene sammen med henne. Hele denne prosessen er noe vi aldri kommer til å gjenta.
Så jeg tror jeg skjønner litt hvordan du har det. Og all respekt til aleneforeldre som er alene om barn, hus og hjem hele tiden. Jeg skjønner ikke hvordan de får det til! Takk for at du delte disse ærlige tankene. Du er en god og flink mor, tvil aldri på det! Snart er dere på plass i huset, og da ordner det meste seg, skal du se. Mange gode tanker herfra...

Hege sa...

Heisann!
Du har den tøffeste " jobben" av dem alle - du er mamma!
- og det er godt du er ærlig ellers ville det være noe galt(ingen er perfekt):-)
Syns dere er tøffe som bygger med små barn - vi orket ikke...
Klem Hege(4 barn).

Dronning Maud sa...

Vi har holdt på med renovering siden før ungene ble født så jeg kjenner igjen hva du beskriver.
Du er så ekte og ærlig.Jeg tror det kan hjelpe mange at du deler akkurat dette.
Ha en god dag!!

Elin sa...

Først av alt vil jeg si at du skal IKKE føle deg som en dårlig mor, for det er du IKKE!! Klart det er lov å bli lei, det er vel helt naturlig...
Jeg kan med hånda på hjerte si at jeg blir skikkelig lei av og til når 6 barn i alderen 3 til 17 år slår seg løs...:) Da er det bare å gå ut en tur å fylle lungene med luft og telle til 10...eller 1000:)
Ungene blir da lei av oss de å;) Hvertfall blir mine det...lurer på hvorfor egentlig..??:)
Veldig bra at du tør å være ærlig, det viser hvilket godt menneske du er!! Og ikke minst hvilken god mor og god kone du er...Sikker på at din mann er like stolt av deg, som du er av han:)

Ønsker deg en deilig dag søte deg:)

Klem Ea

mi-rachel sa...

så ærlig skrevet.
vi kommer aldri til å bygge nytt hus av nettopp denne grunn. jeg takler ikke sånt over lengre tid:) snart ferdig! hold motet oppe....når jentene er tenåringer er du sikkert takknemlig for at du fikk ta hvert kveldstell og legge de hver eneste kveld. høres rart ut..men slik er vi mennesker tror jeg:)

mi-rachel sa...

så ærlig skrevet.
vi kommer aldri til å bygge nytt hus av nettopp denne grunn. jeg takler ikke sånt over lengre tid:) snart ferdig! hold motet oppe....når jentene er tenåringer er du sikkert takknemlig for at du fikk ta hvert kveldstell og legge de hver eneste kveld. høres rart ut..men slik er vi mennesker tror jeg:)

FruFly★Heidi sa...

Fint innlegg - og litt trist. Får lyst å gi deg en ordentlig klem og si at "det er snart over, og alt vil være verd det". Det tror jeg nemlig. God klem fra Heidi

LykkeLise sa...

Klump i halsen og tåre i øyekroken.
Tusen takk for at du er så ærlig, som få tør her inne. Nå tror jeg du har gjort mange litt lettet...hvertfall meg, som sitter her og ikke føler meg alene med slitet lenger. Jeg har bare en liten baby, og trodde det skulle være superenkelt, men det krever sitt. Mye av det gamle livet er borte, ikke trent siden hun kom, ser venner mindre, sover altfor lite! Men ville jo ikke byttet det mot noe i verden:) Men det er lov å være sliten.
Håper du snart får energien tilbake:) det går heldigvis opp og ned, men mest opp for de fleste av oss:)

Ha en flott dag med de vakre jentene dine:)

Klem Lise

Love Peace Pionies sa...

Stor klem til deg!

det er jo fælt å kjenne på slike følelser. men det er noe alle og enhver kan kjenne på i slike tider!
ikkje lenge igjen nå!

så utrolig skjønne de er:) nå skal jeg og emma ut og kjøpe nye turnsko:)
det er et must for søte jenter!

beundrer din ærlighet

Ruter & Hjerter sa...

Ærlighet varer lengst! Og livet er ikke bare slik at alt er flott og sukkersøtt som green gate:) Men noen ganger er livet fantastisk så lenge det er flest av "fine" hverdager så er det bra:) Når du har kommet deg til rette i huset så løsner det litt opp skal du se:) Lykke til videre!

annicken_j sa...

Så fint at dere snart er ferdige, jeg gleder meg masse til å se hvordan det blir!
Ja jeg tror nok at det er utrolig mange mødre ( noen fedre også) som kjenner seg igjen, enten de er alene i et forhold eller helt alene. Det gjør i hvertfall jeg.
Jeg tror nok at det blir bedre nå etterhvert, også får du ta deg en weekend med ei venninne eller noe sånn når det er mulig. eller gå på butikken aleine eller noe annet.

Lykke til :)

annicken_j sa...

Så fint at dere snart er ferdige, jeg gleder meg masse til å se hvordan det blir!
Ja jeg tror nok at det er utrolig mange mødre ( noen fedre også) som kjenner seg igjen, enten de er alene i et forhold eller helt alene. Det gjør i hvertfall jeg.
Jeg tror nok at det blir bedre nå etterhvert, også får du ta deg en weekend med ei venninne eller noe sånn når det er mulig. eller gå på butikken aleine eller noe annet.

Lykke til :)

Husfruen of Hilltop House sa...

Flott innlegg! Godt og innsiktsfullt skrevet. Du kan være stolt! Gjorde faktisk godt å lese noe annet enn de sedvanlige lykkebo-fortellingene man vanligvis ser i blogglandia. I blant blir man utslitt av alt som skal gjøres, og da kan gleden forsvinne i det meste - selv i det å være mamma. Da er det viktig å slå av littegrann på krava, og akseptere at ting tar tid. Så får man overskudd til å nyte det man faktisk har utrettet. Man har resten av livet til å pusse og flikke på ting og tang, og har man tid og overskudd, gir arbeidet glede i stedet for å tappe deg for energi. Du får et aldeles nydelig hus, så slapp av litt og nyt dine kjære du, så blir det deres lykkebo. :-)

Lille Vildand sa...

Takk for at du setter ord på tankene!
Klem, J

Trollmor sa...

Du er sunn og frisk med naturlige følelser, det er dette innlegget et tydelig bevis for :) Og husk at det ikke er lenge til et selv er den teiteste som finnes i verden som ikke forstår noe som helst ;) så når den dagen kommer kan du tenke tilbake til innholdet i dette innlegget å tenke 'ja ok, det er greit. . . Hver sin gang' hihi. Ha en god dag!

Vibeke / Mammas Hus sa...

Vi begynte på huset før jeg ble gravid, og nå er Hedda 26 mnd. Og vi bor oppi det. Det ER slitsomt, og det er lov til å si det.
Det går an å bli lei, av hus og barn, når man gjør noe for mye blir man ofte lei.

Du er tøff som setter ord på det, og publiserer det! Det var et GODT innlegg, som mange trengte!



Masse lykke til, og velkommen hjem til drømmehuset! ♥

hobbyvimsa sa...

Heisann!!!Herlig ærlig du er!!Ville bare henge meg på her og si at du ikke er alene om den følelsen,kjenner meg veldig godt igjen.Husk du er en super mor!!Snart er dere inne i det nye huset,og på plass!!Da kommer ting på plass også for dere...Lykke til med innflyttningen,gleder meg til å se bilder fra ders nye hjem:)Klem Linda:)

Anonym sa...

Hei du!
Og takk for eit flott innlegg. Eg er jamnleg innom, sjølv om eg måtte kaste inn håndkleet på min eigen blogg.
Nettopp av den grunn du fortel om her. SKITLEI av å skulle sitte heime kvar kveld åleine med ein sliten ektemann som står på med alt han har for å bygge draumehuset vår. Det er absolutt ikkje berre, berre å skulle vere åleinemor, og maktløysheita og den innbitte "snart ferdig" tankegongen heng igjen enda, sjølv om vi har budd i huset i snart tre månedar no.
Vi kosar oss i lag, men å skulle vere mor kvar kveld for å få fullføre maling av hus, plen+++++ er ikkje aktuelt. No tek vi tida til hjelp. Vi skal bu her i mange år, og må berre innfinne oss i at ikkje alt kan vere ferdig NO. Vi skal trass alt vere ein familie og gjere kjekke ting i lag, ikkje berre stå på litt til og litt til.

Hald ut den siste tida, og gle deg til du kjem i hus! Det er ei fantastisk kjensle!

God klem frå Anita, husdraumen:)

MtotheOtotheNtotheA sa...

superskjønne deg:)
jeg er innom bloggen din i ny og ne og du er så hærlig!
det du beskriver er noe alle mødre kjenner på, uansett om man bygger eller ikke...tror jeg! i hvertfall det om å ikke strekke til, ikke være liiike begeistret og tålmodig over ungene alltid osv!
nå er dere snart i mål og fyyyyytti for et flott hus dere får:) unner dere alt godt!!
jeg synes det er så deilig at du viser denne siden! er så mange bloggere som viser fine bilder, fin fasade, rene pyntede barn, perfekte hjem osv, men ikke kan vise den delen av livet som er litt tøff og utfordrende!
stor klem fra mona!!!