I går dro jeg og jordbærpikene mine til Østlandet for å besøke mine foreldre, barnas mormor og bestefar. Etter flyturen skulle jeg ta toget fra Gardermoen alene med to barn, vogn, koffert, bag og X antall håndbagasje for første gang, og var ganske spent på det. Alt gikk strålende og jentene oppførte seg eksemplarisk. Vel inne på toget sovnet Anna i vogna mens Ida lekte med Polly Pocket-dukkene sine, og jeg satte meg ned for å nyte interiørbladet jeg hadde kjøpt. "Dette gikk jo bra", tenkte jeg med meg selv.
Så kom vi til Oslo S og en stemme unnskyldte seg over høyttaleren: "Vi må dessverre meddele at dette toget har blitt innstilt, og alle passasjerer vil bli fraktet videre med buss. Vi beklager ulempene dette medfører." SVETTEUTBRUDD!!! Jeg var så fornøyd med meg selv som hadde kommet meg så langt uten sure miner fra barna.
Så var det bare å pakke med seg alt, håpe jeg ikke glemte noe inne på toget, prøve å komme meg ut av toget gjennom en strøm med mennesker som presset seg inn i toget fordi toget skulle snu og kjøre mot Lillehammer igjen (og ingen bryr seg selvfølgelig om en stakkars tobarnsmor som står og svetter med hendene fulle, hvor har det blitt av gentlemennene i Norges land???), komme seg bort til plassen vi skulle vente på bussen, stå og hutre i en halvtime mens menneskemengden rundt meg bare ble større og større og ingen busser viste seg, ser dere det for dere? Pust! Til slutt kom det noen Maxi-taxier, men på godt norskt vis (eller kanskje er det universelt?), spurtet alle som reiste alene med sine lettvektere av noen kofferter til taxidøra for å være førstemann inn. Jeg kunne jo ikke akkurat løpe fra barna og bagasjen, så jeg ble stående der, mer og mer opptrekt og irritert.
Heldigvis var det ei annen jente der som også reiste med barn, så vi slo oss sammen og fikk tak i taxirekvisisjon slik at vi også kunne komme oss avgårde til Drammen der toget skulle ta oss videre. Og for å gjøre resten av historien kort, kom vi oss på toget etter litt venting i Drammen, og vi kom vel fram til slutt, trøtte og slitne og sultne og litt sure. Det skal sies at det var noen gentlemen i Drammen som hjalp meg inn på toget, så de er der ute, det er nok bare få av dem...
Her er Idas håndbagasje, en liten Tingeling-trillekoffert fra H&M, fylt med små dukker og figurer og litt godteri selvsagt. Kjempelurt å la de barna som er store nok til det, få sin egen håndbagasje å ha lekene i, så blir det ikke så mye å bære på. Ida er stort sett flink til å trille kofferten sin selv. Min oppskrift på snille barn på reise er å ha med seg litt godteri og drikke og litt leker, så går det som regel greit. Iallefall hvis reisen ikke er altfor lang. Det kan jo bli for mye av det gode også, noe jeg merket mens vi sto ute på Oslo S og ventet på bussen. Ida i sitt sukkerrush gikk rundt og dro ned buksa og viste frem en gedigen trailersprekk til de som sto i nærheten. Jeg kunne ikke annet enn å le midt oppi alt.
En sliten Ida på slutten av togturen. Lua er kjempesøt med lilla sløyfe (e lika lilla, mamma!), fra H&M. I dag har vi kost oss og slappet av etter den lange turen. Dørene står på vidt gap her, frukttrærne står i full blomst og fuglene kvitrer i bakgrunnen. Deilig å være hjemme i barndomsheimen! Her skal vi være i nesten to uker. Det blir nok ikke blogging like ofte fra denne kanten, men klarer vel ikke å holde meg unna altfor lenge kjenner jeg meg selv rett. Ha en herlig dag!
